Sønnen isolerte seg på rommet: - Skulle ønske vi visste om Gamingkontakten tidligere

Mor og sønn heter i virkeligheten ikke Kathrine og Liam. Navnene er valgt for å gi dem anonymitet.

– Du føler deg mislykket og får en følelse av avmakt, forteller Kathrine.

Hun har nettopp fortalt om sønnen som i dag er 18 år. På barneskolen var det ingen som kunne forutse at den glade og sosiale gutten skulle gå inn i et liv preget av sosial angst og isolering.

Liam hadde mange venner, men på ungdomsskolen skjedde det noe som Kathrine ser tilbake på som et vendepunkt: Liam ble plassert i en annen klasse enn vennene sine og mistet med det den sosiale tryggheten.

– Det var ingen fra skolen som innrømmet det, men de hadde samlet alle elevene med «utfordringer» i én klasse. De hadde laget en spesialklasse, og den eneste ordentlige utfordringen til Liam var at han hadde dysleksi, sier Kathrine.

Mistet kontakt med venner

På barneskolen hadde Liam det stort sett bra, takket være vennene sine. Men faglig slet han. Han ble diagnostisert med dysleksi sent og strevde lenge med det uten å ha fått en diagnose. I tillegg hadde han ADHD.

Flere lærere oppfattet ham som lat, men ifølge moren handlet det om at Liam slet med å henge med i undervisningsopplegget.

På ungdomsskolen mistet han kontakten med de gamle vennene, og nå følte han verken mestring sosialt eller faglig. Liam fant ingen å være sammen med og følte seg alene. Etter ett år bestemte foreldrene at han måtte bytte klasse.

– Men da var det egentlig for sent, forteller Kathrine.

Kathrine var i kontakt med flere aktører i det kommunale hjelpeapparatet, men ingen av tiltakene fungerte. Nå som Liam isolerte seg på rommet, gamet han så å si fra han våknet til han la seg. Rådet fra det kommunale hjelpeapparatet var å begrense gamingen. De mente det ville gjøre det lettere å få Liam på skolen.

Det var Kathrine uenig i.

– Gamingen var ikke problemet

– For mange vil det sikkert være riktig å begrense gamingen, men i dette tilfellet følte vi veldig sterkt at det ble feil. Det var ikke gamingen som var problemet. Det ble hans måte å håndtere vanskelighetene på, og det var det eneste som ga ham glede og mestringsfølelse i løpet av den tiden han var våken. Det var også det eneste stedet der han hadde kontakt med jevnaldrende. Og så skulle vi ta det fra ham? Hvordan skulle han klare å komme seg på beina igjen da?

Kathrine forbinder denne tiden med ekstremt mye frustrasjon, sorg og sinne. De hadde utallige møter med det kommunale hjelpeapparatet, men det var ingenting som gjorde ting bedre for Liam. Kathrine sto opp for sønnen og kjempet hans sak. Det var utmattende, både fysisk og psykisk.

En dag leste Kathrine tilfeldigvis om en tjeneste hun aldri hadde hørt om tidligere, men som hun umiddelbart fikk en positiv følelse for: Gamingkontakten.

– Jeg skjønte med én gang at dette ville fungere bra for Liam. Så jeg ringte dit og snakket med en hyggelig dame som mente vi burde høre om kommunen kunne betale for tilbudet, sier Kathrine.

– En enorm lettelse

Svaret fra kommunen var imidlertid negativt, og etter en stund bestemte Kathrine og familien seg for å ta regningen selv. Det valget har hun ikke angret på.

Oppstartsmøtet med Gamingkontakten var en fredag, og allerede onsdagen etter hadde Liam og gamingkontakt Erlend, som er utdannet barnevernspedagog og en vaskeekte gamer, sin første avtale.

– Det var en enorm lettelse for oss. Vi hadde jobbet så lenge i motbakke, og nå skjedde det endelig noe. Det var veldig befriende, forteller Kathrine.

Hun husker det første møtet mellom Erlend og Liam godt. På dette tidspunktet var den sosiale angsten til Liam altoppslukende. Det siste halvannet året hadde han stort sett oppholdt seg på rommet og ikke truffet noen venner. Han spilte ikke med venner på nett lenger, heller. De mistet kontakten siden han var fraværende på skolen og i det virkelige liv. Når besteforeldre kom på besøk, turte han ikke hilse på dem.

Derfor var det en milepæl at Liam skulle møte en annen voksen, selv om det i første omgang var på nett, via Discord.

– Liam var så engstelig i forkant. Han gruet seg og var redd for å «drite seg ut». Jeg spurte om jeg skulle være med, men det ville han ikke. Det ville bare gjøre det verre. Da ville han heller «drite seg ut i fred», minnes Kathrine.

Et positivt første møte

Hun husker godt lydene som kom fra gutterommet den dagen:

– For første gang på lenge hørte jeg at Liam var glad. Det var positive lyder, og jeg hørte at han lo litt. Da han kom ut fra rommet etter å ha spilt og snakket med Erlend, var han så fornøyd. Det hadde gått bra, sa han, og han gledet seg til neste time, beskriver Kathrine.

– Det var en fantastisk følelse å se ham sånn. Det var som om han hadde vokst en halvmeter da han kom ut av rommet. Det var en utrolig positiv opplevelse.

Hun ler forsiktig. Det er både rart, vanskelig og fint å tenke tilbake på det. Mye har skjedd siden den gang.

Etter det første møtet mellom Erlend og Liam, var det ingen tvil for verken Kathrine eller Liam: Dette ville de fortsette med.

Derfor satte de opp en fast avtale én gang i uka. Og det hadde raskt en positiv effekt. Milepælene i kø. Etter cirka én måned var Liam så trygg på Erlend og seg selv, at de møttes for å spise på en restaurant. Da var det et par år siden Liam hadde vært i sentrum av byen de bor i.

Men det har også vært humper i veien. Noen få måneder etter at Gamingkontakten ble involvert, skulle Liam begynne på videregående. Det ble for vanskelig, og selv om skolen gjorde flere grep for å legge til rette for ham, endte Liam opp med å slutte.

Det var en tøff tid, men han holdt på fast på det ukentlige møtet med Erlend, og derfra gikk det stadig bedre og bedre.

– Har fått en helt annen gutt

I dag er det litt over to år siden Erlend og Liam møttes for første gang, og nylig fullførte 18-åringen første klasse på videregående. Mamma Kathrine mener Gamingkontakten skal ha stor del av æren for den positive utviklingen.

– Avtalen med Erlend har vært en frisone i løpet av uka. Uansett hvor vanskelig han har hatt det, har han alltid gledet seg til det. Erlend er utrolig flink til å gi positive tilbakemeldinger og få Liam til å kjenne på mestringsfølelse. I tillegg har det gitt ham trygghet. Erlend har aldri kommet for sent til en avtale. Det har vært veldig stabilt, sier Kathrine.

Hun må trekke pusten en ekstra gang når hun skal beskrive Liams forandring:

– Nå har vi en helt annen gutt. Han har fått seg en vennegjeng som består av nye venner fra videregående, gamle venner fra barneskolen og venner han har fått via gaming. Da vi nylig kom hjem fra ferie, sto det plutselig fem ungdommer på døra og ventet på at Liam skulle komme hjem fordi de hadde savnet ham. Det er helt nydelig. Den følelsen kan ikke beskrives. Jeg blir helt rørt, sier Kathrine.

– Det høres kanskje rart ut, men jeg føler egentlig at Gamingkontakten har betydd alt for oss. Det har vært helt avgjørende for at det har gått bra med Liam. De har klart å bygge opp en trygghet og selvtillit han ikke hadde tidligere.

– Skulle ønske vi visste om Gamingkontakten tidligere

Andre tilbud Liam og familien prøvde, innebar at han måtte reise til et nytt og ukjent sted og møte en ukjent person. Det ble for vanskelig for en gutt med sosial angst. Tilnærmingen til Gamingkontakten var annerledes. De møtte Liam i gamingen, et sted han var trygg og følte mestring fra før.

– De som jobber i Gamingkontakten, er ekte gamere. Det er unikt. Barn og ungdom gjennomskuer det fort hvis man later som. Erlend er en god gamer, og det gjør at han kan bygge tillit kjappere, sier Kathrine – og fortsetter:

– Jeg tror ikke Erlend har pushet Liam til å fortelle om ting som er vanskelig, men det har alltid vært en åpning for det. Liam har følt at han kan være seg selv fullt og helt i de møtene. Noen ganger har de snakket mye, mens andre ganger har de bare spilt sammen. Men hele veien Erlend har forsterket mestringsfølelsen til Liam og gradvis bygget opp selvtilliten hans.

Selv om Kathrine i dag ser lyst på fremtiden, er det vondt å tenke tilbake på de siste 3,5 årene og alle utfordringene de har vært igjennom.

– Jeg skulle ønske vi visste om Gamingkontakten tidligere, at det var et tilbud det kommunale hjelpeapparatet kunne tipset om – i hvert fall når de ikke har et tilsvarende godt tilbud selv. Det passet veldig godt for Liam, og hvis de hadde blitt involvert tidligere, hadde det kanskje ikke gått så langt som det gjorde.

[Artikkelen er skrevet av Fredrik Saltbones, Iteo. På oppdrag for Gamingkontakten]

‍* Navnene er endret for denne artikkelen